english version (slightly different)
Hei alle,
Ja, nå har det gått nesten 2 måneder og knappe 10 nautiske mil utseilt distanse siden sist. Snodig hvordan tiden går. Det føles nesten som om vi ankom i forrige uke. Ikke det at vi har ligget på ryggen her i Chagurmas Bay utenfor Port of Spain. Hele 2 uker med seiling og bading ble brukt da min forlovede kom på besøk fra kalde Norge, ellers har resten av tiden gått til det det som er fritidssyssel nr 1 - mekking. Alt ser ut til å ryke i passende tempo på en seilbåt og det er aldri noe problem å finne ut hva jeg skal bruke pengene og tiden min på.
Mannskapet Steffen og Magne skulle bare være med over dammen så de reiste ganske raskt tilbake til Norge. Magne må ha likt å seile for han endte opp med å kjøpe en seilbåt her i havna som han skal fortsette å seile med i august.
Selve havna er full av seilbåter som driver å fikser forskjellig for det er utrolig mange firmaer som har spesialisert seg på å skaffe alt det som kreves for å holde en seilbåt flytende. Men tilbake til det jeg har gjort.
Etter en kort seiltur til en øy i nabolaget dykket jeg ned for å se hvordan en Albin Vega ser ut i fiskeperspektiv, og til min forskrekkelse så jeg at det var en sprekk i det ene propellbladet. Trolig skjedde det på kanariøyene da vi fikk tau i propellen. Jeg tenkte at det kunne jeg kanskje sveise her i havna - for er det noe som er ideelt her på Trinidad er det å mekke seilbåt. Flust av små firmaer som betjener de tusenvis av seilbåtene som er innom her i løpet av året. Men på vei tilbake til havna røk det som var restene av propellen og dermed var det bare å ta frem visakortet og ringe Vega Marin i Sverige. Heldigvis gikk det smertefritt. Det kan være kjekt å ha en butikk som har spesialisert seg på Vega. Brukt propell til halve prisen levert på døra 4 dager senere er ikke dårlig.
Så dagen idag ble brukt til å sette propellen på plass. Planen var å ta båten på land for å gjøre jobben men så kom jeg plutselig over dykkerutstyr som nesten kostet det samme som leie av slipp og da var valget ganske enkelt. Med dykkerutstyr var jobben relativ enkel. Selve propelljobben gikk raskt det som tok tid var alle de andre seilbåtene som gjerne ville ha litt hjelp når de så at det var dykkerutstyr ombord på OMNI. Spesielt dykking etter ankere som har satt seg fast er ganske vanlig syssel i havna. Rett utenfor OMNI ligger det flere vrak fra krigen som svelger noen ankre hver måned. Samme person som solgte meg dykkerutstyr hadde også en vindgenerator for salg noe som var kjærkommen for selvsagt hadde også solpanelet tatt kvelden. Sa jeg at ting ryker i tur og orden? Og solpaneler som skulle være vedlikeholdsfrie og driftssikre. Jaja. Vindgeneratoren fikk jeg billig så stanga som ble festet på hekken ble faktisk dyrere. Nå får vi håpe generatoren holder litt lenger enn solpanelet for det hadde vært fint å kunne få nok strøm til å seile med lanterner hele natten. Til nå har vi kun skrudd på lanternene når vi så andre båter men på neste legg er det flere båter og færre mannskap ombord på OMNI til å holde utkikk så lanterner hele natten hadde vært tingen. Spesielt når jeg hadde tenkt å seile solo videre. Som jeg kanskje skrev i forrige reisebrev var jeg ikke sikker på hvilken vei OMNI skulle når jeg hadde krysset atlanteren. Avgjørelsen måtte jo selvsagt taes før jeg gikk i første sluse i Panamakanalen. Stillehavet fristet jo endel men det gjør også nordområdene. Når jeg dro fra Norge prøvde jeg som dere kanskje vet å seile over Grønland ned hit men pga diverse uforutsette ting gikk ferden sydover fra Færøyene. Nå er det flere seilere som synes nordområdene er spennende for i banken her nede traff jeg tilfeldigvis en annen norsk seiler og som vanlig ble det jo snakk om hvor man skulle videre. Haavard som den norske seileren heter snakket varmt om å reise til Nova Scotia så for å gjøre historien kort så ble vi enige om å møtes i Halifax 1 juli. Han seiler nå sin egen båt tilbake til Norge og flyr over til Halifax. Om ikke noe går galt blir det kanskje Grønland på OMNI allikevel. Jeg har ihvertfall begynt å forberede OMNI for nordområdene. Jeg tenkte først å seile etappen på rundt 2000 nautiske mil opp til Halifax solo men en dag dukket Petter fra Oslo opp i havna og lurte på om han fikk haike med opp til Bermuda så da blir det vel til at jeg seiler de siste 700 nautiske fra Bermuda og opp til Halifax solo. Det kan jo bli spennende.
Det jeg gleder meg mest til - tro det eller ei, er å komme opp til kaldere strøk. Dagtemperaturen er rundt 35 grader i skyggen og neppe under 30 om natten. Det blir i varmeste laget og arbeidstempoet er derefter. Ting tar mye lenger tid enn det bør, så jeg får kanskje skylde på at det er derfor jeg har klart å slå ihjel nesten 2 måneder her i havna. Men jeg bør vel ikke klage. Nabobåten ligger nå her på tredje året, så om jeg kommer avgårde inne uka er omme er jeg storfornøyd. Da blir det et par ukers seilas på slør (vind inn aktenfor tvers) Altså ikke rett bakfra som blir dominerende vindretning opp til Bermuda. De forrige 20 dagene med seilas når vi krysset atlanteren var rett bakfra og OMNI seilte som en drøm. Hun er utrolig stabil når jeg sprer to genuaer og tar ned storseilet. Men nå skal nok muggen fra storseilet bort for nordover er det mer vind i vente. Hun begynner også å ligne en skikkelig langseiler. Massevis av stålstenger på hekken og et herlig kaos med ting liggende slengt rundt når vi fikser og mekker. Petter som er båtelektriker har gått over det elektriske anlegget så nå skal det blir spennende å se om kortbølgesenderen virker som den skal. Det er flere andre norske båter i området og de snakker sammen på kortbølgeradio jevnlig. Da kan man jo utveksle litt lokal sladder og seilerinformasjon - om ikke så altfor nyttig så er den glimrende til å slå ihjel litt tid med på lange og kjedelig vakter. Bunkring av mat for neste legg har startet og som vanlig består middagen av hjemmelaget og hermetisert mat. Tidligere har jeg vært hellig overbevist om at det er umulig å bli matforgiftet bare man koker kjøttet lenge nok og at det er vakuum på glassene når de sprettes. Men dengang ei. En amerikansk lege som selv driver med trykkoking fortalte litt om en liten bakterie som heter Clostridium Botulinum. Den er selvsagt smakløs og luktløs og trenger ikke okysgen for å leve. Derimot trenger den proteiner og fuktighet. Noe som det selvsagt finnes massevis av i hermetisert kjøtt. Botulisme er ikke noe artig å få siden den gjerne er dødelig så nå kikker jeg mistenkelig på de hermetiserte glassene mine. Om noen av mine trofaste lesere vet mer om Botulisme tar jeg mer enn gjerne imot informasjon - for det er ikke så lett å få tak i skikkelig informasjon her nede - hverken om trykk koking eller om Botulisme. Og ikke har jeg noe lyst til å kutte ut med hjemme laget mat heller for boksmat smaker ikke godt når mar en vant til skikkelig kjøtt. Ellers takker jeg for email fra dere der hjemme. Lokal sladder fra Norge taes imot med takk og bukk.
Med vennlig hilsen fra SY OMNI,
Jonny Birkelund