Sitter og stirrer utover et blikkstille Biscaya på 5 døgn. Sverre; en kamerat fra studietiden på Blindern - prøver å bake boller på primusen mens kapteinen sitter glupsk i bakgrunnen og venter på at de skal bli ferdig. Han vet hva som er i gjære og vokter bollene med haukeblikk.
Biscaya er av nordeuropeiske seilere ansett som en etappe som kan by på stormer og dårlig vær. Derfor er det et lite antiklimaks og sitte her i solsteken og kikke på nyskjerrige delfiner som sikkert lurer på hvilke flytende øy som har dukket opp i nabolaget. Det er også rart å se solen igjen etter 45 dager i nordatlanteren med tåke og regn. Nå bruker man normalt ikke så mange dager på å komme seg til Biscaya fra Norge men planen var opprinnelig å seile Vikingruten til Vinland og ned til Vest India men etter å besøkt Shetland, Færøyene og Island ble sol og varme et stadig hetere samtaleemne, spesielt når vi ikke har opplevd annet enn tåke og regn. Grønland får jeg heller ta på tilbaketuren.
Kursen ble derfor lagt 180 grader syd fra Torshavn den 23 juli med neste destinasjon Hebridene. Det nyinstallerte tåkehornet i toppen av masta (bilhorn type Mazda) hylte farvel til Nølsø fyr i det vi forlot Færøyene. Så får vi håpe det blir lenge til neste gang tåkehornet kommer til nytte. Turen sydover til Stornoway på Hebridene var udramatisk men som vanlig en tåkete opplevelse. Ser vi mer enn 100 meter blir det oppført som god sikt i loggen. Det har blitt en vane å bære ut redningsflåten på dekk når vi har vakt i tilfelle bråstopp. ørene mine føles nå dobbelt så store av de mange lyttevakter etter fiskebåter og passasjerskip i tåkeheimen.
Vår første stormvarsel kom paradoksalt ikke i Nordatlanteren men nord for Irland. Vi valgte å gå inn til Colonsay; en liten øy nord for Irland. Det var ikke noe dumt valg. Det bor 150 mennesker på øya og vi ble nærmest adoptert i de 4 dagene vi lå der. Vi ble stamgjester på øyas eneste bar og fikk flere runder med tradisjonell Skotsk folkedans til almenn humring under ukas høydepunkt - torsdagsfesten på grendehuset. Hvorfor de velger torsdag som festdag og ikke lørdag er forbudet mot festligheter på søndag noe de tok alvorlig der i distriktet. Drikking måtte heller ikke forkomme inne i lokalet. Hva de gjorde på trappa var det ingen som brydde seg om...
Når endelig solen dukket opp igjen satt vi kursen for Cork på sydspissen av Irland for å rekke over Biscaya før 1 august som er anbefalt i diverse seilebøker, men dengang ei. Nok et lavtrykk kom feiende inn fra Atlanteren når vi gikk over Irskesjøen og nok en gang valgte vi å søke ly i Wicklow litt syd for Dublin. Ikke noen dum beslutning når vi senere leste i avisen at et passasjerskip med 1300 passasjerer hadde valgt å gjøre det samme i nabobyen Arklow. Etter en drøy uke kom finværet og vi satte lystig avgårde. Nå med et mannskap på 3 stk. Kristine fra Oslo hadde mønstret på og skal være med et stykke, mens Sverre reiser hjem til hverdagen. Kristine har ikke seilt før og sendte oss nesten på grunn en time etter at vi forlot havna ved å gå på feil side av en stake når jeg og Sverre var nedunder og pakket om båten. Heldigvis var det en sandbanke og høyvann for vi stikker vitterlig dypere enn 0.9 meter. Innføringskurs i seiling og navigasjon for nytt mannskap er oppført på timeplanen.
Nå leses spanske pilotbøker for harde livet og når det forhåpentlivis begynner å blåse igjen er planen å gå inn til Vigo eller Coruna på spanske nordkyst på vår videre ferd sydover til Kanariøyene. Portugal står også på reiseplanen og muligens en avstikker inn i Middelhavet. Som resten av seiler-europa vil vi trolig ligge og vente på Kanariøyene til midt i november før overfarten over til Vest India. Men planen kan endres og vindene kan skifte retning så tiden vil vise hvor Omni seiler.
Seilerhilsen fra SY OMNI,
Jonny Birkelund